Marius
4. juledag 2006 reiste vår kjære Marius sin siste tur til dyrlegen.
Marius ble født 3.august 1994 i Kodal, Vestfold, men det visste ikke vi noe om.. I vår familie skulle det ikke være noen dyr (mamma var streng..) Men det er ikke alltid det går helt som mamma’r har tenkt! Pappa, som jobber i bank, hadde på den tiden en kunde som han hjalp i ett arveoppgjør. Denne kunden hadde bestilt seg valp, og pappa fortalte ham at om han noen gang skulle ha hund, så skulle det være akkurat en sånn hund!
For å prøve å gjøre en lang historie kort, så var det omtrent slik; Mannen og hans kone forlangte valpen da den var 6 uker (de skulle ha den med på ferie), konen var allergisk, oppdretter ville ha valpen igjen, men ville ikke betale full pris da disse to ukene er veeldig kritiske i valpens liv.. Mannen hadde da ikke lyst til å selge den tilbake. Han ringte i stedet pappa og ga ham valpen om han ville ha den….
Denne starten på ett lite liv er ikke god, og jeg vet ikke om jeg hadde vært like entusiastisk i dag som jeg var da.. Men Marius kom kjørende hjem til oss en solfyllt dag i oktober ’94 da var han 8 uker og tronet i baksetet på en enorm Mercedes. Han var fantastisk!! Bitte liten som han var, men utrolig sulten.. Familien hadde akkurat flyttet og vi hadde håndverkere i flere måneder som kunne være hjemme med valpen.. Dvs. Marius hadde fri tilgang på store matpakker leeenge.. (de lærte aldri hvor flink han var til å stjele..)
Marius vokste og vokste, og ble enorm, allerede som valp var han den aller største i kullet, men i voksen alder var han en og en halv gang så stor som sin ene kullbror (Dennis). Det var ikke bare ryggen som ble lang og brystet bredt, men pelsen vokste også sine egne veier.. Marius hadde silkemyk krøllete pels som ble sølvgrå med årene. Han så ut som en godt brukt raggsokk rett før det var klippetid.
Det beste med Marius var at han tok alt som en selvfølge. Sove i sengen, hente mat fra bordet, ligge i sin egen ørelappstol i stuen (den med best utsikt) og alle andre ting mennesker gjør. Vi tror han selv trodde han var menneske! Han satt aldri på i bilen, han ble kjørt…
Alle likte Marius venner og fremmede. Flere som var redd hunder elsket Marius. Mamma sa alltid at Marius ”snudde kappen etter vinden”, han var bestis med den som ga mest kos, hadde best godis, osv. Folk som bare møtte han en gang blir ikke ferdig med å snakke om alt det rare han gjorde.
Selvfølgelig hadde også han mindre gode sider; alt kunne for eksempel spises.. til det motsatte var bevist! Han hadde mye på samvittigheten.. tre fjernkontroller, en lommebok m innhold, en vekkerklokke, sofa og bord bein, en kg Kong Haakon (tok av sølvpapiret på de bitene m d på), en ½ kg smør, en langpanne sjokoladekake, flere brød, og mye annet rart. Bare den gangen han hadde satt til livs en hel hane, men fjær, ben/nebb, og innmat ble han skikkelig dårlig.. Men det gikk over av seg selv det også.. Han hadde en helse og en mage av stål!
Jeg kunne skrevet i evigheter om ham, ikke en dag av de 12 ½ han fikk leve var kjedelig, sommeren ’06 begynte Marius å halte, vi trodde han hadde fått en strekk da han hoppet opp i stolen på hytta, men det gikk jo aldri over.. Vi var hos veterinær flere ganger og han gikk fast på Rimadyl, men det ble bare verre. Han var kvikk og glad, men ville ikke gå.. Til slutt ble det tatt røntgen bilder av skulderen (selv om veterinær mente det kom fra ryggen). Marius hadde en kreftsvulst på størrelse med et egg mellom skulderen og brystet. Veterinær ville helst ikke operere fordi det satt så nær hjertet, han kunne ikke garantere om det ble bra og det var flere kuler som vokste…
Så 2.juledag 2006 når hele familien var samlet og hjemme bestemte vi oss for at han skulle få slippe.. Det er ikke riktig å ha en hund som ikke kan gå.. Vi tror at han fulgte nøye med på familierådet og var enig i avgjørelsen (de klokeste øynene..). Hans siste dag 3. juledag fikk han spise så mye han ville og hva han ville, tror han selv mente han allerede var i himmelen.. 4.juledag kl 09.20 var det slutt.. Han ble båret som en prins både inn og ut av bilen..
Marius ble født 3.august 1994 i Kodal, Vestfold, men det visste ikke vi noe om.. I vår familie skulle det ikke være noen dyr (mamma var streng..) Men det er ikke alltid det går helt som mamma’r har tenkt! Pappa, som jobber i bank, hadde på den tiden en kunde som han hjalp i ett arveoppgjør. Denne kunden hadde bestilt seg valp, og pappa fortalte ham at om han noen gang skulle ha hund, så skulle det være akkurat en sånn hund!
For å prøve å gjøre en lang historie kort, så var det omtrent slik; Mannen og hans kone forlangte valpen da den var 6 uker (de skulle ha den med på ferie), konen var allergisk, oppdretter ville ha valpen igjen, men ville ikke betale full pris da disse to ukene er veeldig kritiske i valpens liv.. Mannen hadde da ikke lyst til å selge den tilbake. Han ringte i stedet pappa og ga ham valpen om han ville ha den….
Denne starten på ett lite liv er ikke god, og jeg vet ikke om jeg hadde vært like entusiastisk i dag som jeg var da.. Men Marius kom kjørende hjem til oss en solfyllt dag i oktober ’94 da var han 8 uker og tronet i baksetet på en enorm Mercedes. Han var fantastisk!! Bitte liten som han var, men utrolig sulten.. Familien hadde akkurat flyttet og vi hadde håndverkere i flere måneder som kunne være hjemme med valpen.. Dvs. Marius hadde fri tilgang på store matpakker leeenge.. (de lærte aldri hvor flink han var til å stjele..)
Marius vokste og vokste, og ble enorm, allerede som valp var han den aller største i kullet, men i voksen alder var han en og en halv gang så stor som sin ene kullbror (Dennis). Det var ikke bare ryggen som ble lang og brystet bredt, men pelsen vokste også sine egne veier.. Marius hadde silkemyk krøllete pels som ble sølvgrå med årene. Han så ut som en godt brukt raggsokk rett før det var klippetid.
Det beste med Marius var at han tok alt som en selvfølge. Sove i sengen, hente mat fra bordet, ligge i sin egen ørelappstol i stuen (den med best utsikt) og alle andre ting mennesker gjør. Vi tror han selv trodde han var menneske! Han satt aldri på i bilen, han ble kjørt…
Alle likte Marius venner og fremmede. Flere som var redd hunder elsket Marius. Mamma sa alltid at Marius ”snudde kappen etter vinden”, han var bestis med den som ga mest kos, hadde best godis, osv. Folk som bare møtte han en gang blir ikke ferdig med å snakke om alt det rare han gjorde.
Selvfølgelig hadde også han mindre gode sider; alt kunne for eksempel spises.. til det motsatte var bevist! Han hadde mye på samvittigheten.. tre fjernkontroller, en lommebok m innhold, en vekkerklokke, sofa og bord bein, en kg Kong Haakon (tok av sølvpapiret på de bitene m d på), en ½ kg smør, en langpanne sjokoladekake, flere brød, og mye annet rart. Bare den gangen han hadde satt til livs en hel hane, men fjær, ben/nebb, og innmat ble han skikkelig dårlig.. Men det gikk over av seg selv det også.. Han hadde en helse og en mage av stål!
Jeg kunne skrevet i evigheter om ham, ikke en dag av de 12 ½ han fikk leve var kjedelig, sommeren ’06 begynte Marius å halte, vi trodde han hadde fått en strekk da han hoppet opp i stolen på hytta, men det gikk jo aldri over.. Vi var hos veterinær flere ganger og han gikk fast på Rimadyl, men det ble bare verre. Han var kvikk og glad, men ville ikke gå.. Til slutt ble det tatt røntgen bilder av skulderen (selv om veterinær mente det kom fra ryggen). Marius hadde en kreftsvulst på størrelse med et egg mellom skulderen og brystet. Veterinær ville helst ikke operere fordi det satt så nær hjertet, han kunne ikke garantere om det ble bra og det var flere kuler som vokste…
Så 2.juledag 2006 når hele familien var samlet og hjemme bestemte vi oss for at han skulle få slippe.. Det er ikke riktig å ha en hund som ikke kan gå.. Vi tror at han fulgte nøye med på familierådet og var enig i avgjørelsen (de klokeste øynene..). Hans siste dag 3. juledag fikk han spise så mye han ville og hva han ville, tror han selv mente han allerede var i himmelen.. 4.juledag kl 09.20 var det slutt.. Han ble båret som en prins både inn og ut av bilen..
